Ut på tur, nesten alltid sur

Vi har vært på tur i Telemark. Pakket ned ski, pulk, klær og mat nok til å overleve en halvlang krig, reiste til fjells med friskt mot og skyhøye forhåpninger. Jeg kan innrømme det, jeg hadde sett for meg at jeg nærmest skulle gå som en gaselle i sporet. Etter å ha født barn og kvittet meg med titalls kilo føles kroppen veldig lett (selvom den fortsatt er tyngre enn den var før August tok bolig der). Jeg hadde til og med vært og handlet ny skidress for anledningen. Tidligere har jeg nemlig alltid brukt boblebukse og en hvilken-som-helst-dugelig-jakke i skiløypa, men siden det gir veldig lite løype-cred, så vurderte jeg at det nå var på tide å fornye skigarderoben. Så, jeg var veldig kjekk i bilen på vei opp og i de to første dagene på hytta (hvor været var for dårlig til å gå på ski).

Så kom søndagen. Solen strålte og vinden var som slått av. Løypene lå glitrende og lokket. Vi la ivei. Først gikk far (som er en meget habil og ivrig langrennsløper, irriterende god på teknikk også selvsagt), dernest kom August i pulken og bakerst kom jeg i min nye, skinnende, røde skidress. Vi gikk og gikk, og jeg synes selv det gikk overraskende greit. For en gang skyld var det ingenting å utsette på verken ski, smøring eller føret. I min iver og glede utbrøt jeg til og med "Dette er det beste føret jeg noengang har gått på! Og for en fantastisk vær!".


Løypa ble brattere og brattere, men jeg gikk fiskebein som aldri før. Ikke noen gaselle riktignok, men jeg kom da opp og frem. Da vi endelig nådde toppen vanket det både kjeks og forfriskninger. Selvtilliten var på topp. Her poserer jeg til og med velvillig for fotografen i ren og skjær glede over å ha nådd toppen uten å frese av sinne over bakglatte ski, dårlig føre eller slett smørejobb (det er naturligvis aldri meg eller min teknikk det er noe i veien med).


La meg si det slik: Det var godt dette bildet ble tatt da det gjorde, for harmonien varte ikke lenge. Da vi skulle videre møtte vi nemlig et annet par som kunne fortelle oss at løypa ikke gikk i sløyfe, så vi måtte gå samme vei tilbake. Grøss og gru! Fiskebein oppover er kanskje ikke det morsomte, men full fart nedover er heller ikke gøy...

Christopher og August satte utfor, men jeg stod igjen på kanten. Skituppene innover (som et pizzastykke, hadde jeg hørt på "Barnas skiskole" på radioen kvelden før), myke knær og vekten på helene. Mor, i ny skidress og i en spagatliknende plog seg langsomt over kanten og ut i nedoverbakken. Så gikk det fortere, og fortere.... og fortere! Og det er en grunn til at jeg så langt har omtalt meg selv som mor. For det var akkurat det jeg var. En god, gammeldags, nervøs mor - med ben så stive som saltstenger, armene rett ut til sidene med et grep så hardt om stavene at knokene hvitnet. Blikket febrilsk skiftende mellom slutten på bakken, bakken, kanten av bakken og skiene.

Og som alltid med stive mødre så er det bare et spørsmål om tid før de går ned for telling. Det er som oftest tre muligheter:

1) "Kasteren" - man kaster seg ned til siden eller bakover fordi man vurderer at farten nå er tilstrekkelig høy til at man ikke klarer å stoppe på annet vis, og man vil heller ta smerten ved et frivillig fall enn eventuelle (uunngåelige) fall i enda større hastighet.

2) "Dødssvingen" - løypa svinger, mens mors ski fortsetter like fullt rett frem tross hindringer som høye kanter, brøytepinner, busker eller trær. Er man heldig siger man ut på en myk flat slette og klarer med nød å neppe å holde seg oppreist mens farten avtar. Er man riktig uheldig lander man face-down i selve kanten på løypa eller rett i stammen på et tre.

3) "Noe i løypa" - det behøver ikke være noe stort, enkelte ganger holder det med en ørliten ujevnhet. Er farten høy nok er det svært lite som skal til for å miste kontrollen (det vet de fleste som har fulgt med i kjøreopplæringen for bil). Når mor kommer i ukontrollert fart og på stive ben nedover er altså en uskyldig liten snøklump nok til å sende mor bakken så ski og staver flyr.

Jeg fikk vel prøvd alle tre scenariene, opptil flere ganger også. Christopher og August holdt trygg avstand fra mor "the cannonball", men var likevel nære nok til å betrakte slapstick-komedien fra første parkett.

Hvert fall tok et godt jafs av all positiviteten min. Etter en stygg variant av "Dødssvingen" ropte Christopher "Går det bra eller?". Med rompa i været, ski og staver flettet i hverandre og ansiktet fullt av snø freste jeg tilbake: "Det går faen ikke bra, disse forbanna drittskiene går ikke an å ploge med!!"

Jaja... I kampens hete (kampen mellom mor og element) må man jo ha noe å skylde på! Men det var jo naturligvis ikke skienes feil, det skal jeg være den første til å innrømme. Det var vel heller det at jeg hadde vært litt for ambisiøs på egne vegne da jeg kvittet med med boblebuksa. For idet jeg vurderte "Kasteren" litt tidligere i løypa så ble det klart for meg at komfort går foran stil. Vel er det stiligere med en fjærlett Dæhlie-dress, men det som egner seg best for en mor i fritt fall er utvilsomt en tykk og god boblebukse.

Snø

Og plutselig ble det vinter i hovedstaden! August fikk på seg min gamle kjeledress og ble plassert i snøen for første gang (skal jo tidlig krøkes). Som seg hør og bør på en vinterdag hadde vi også med appelsiner, boller og kaffe. August måtte nøye seg med parkbenken, noe han tilsynelatende synes var helt greit.

Ny hobby: kunst

Forleden kveld gikk en venninne og jeg forbi et galleri i nabolaget. Galleriet hadde en såkalt rett-på-veggen-auksjon hvor man kan by på utvalgte arbeider og kanskje sikre seg et kunstverk til en billig penge. I vinduet hang en pent innrammet strektegning av to smilende kuer. Jeg vet ikke om det var den flotte rammen eller motivet, men jeg fikk ihvertfall en umiddelbar lyst til å gi et bud. Min venninne (som er en økonomisk fornuftig dame) mente at en så enkel tegning kunne jeg fint tegne selv. Om ikke jeg klarte det, så skulle hun personlig tegne kuene og gi meg verket. Hun synes i hvert fall det var urimelig at jeg skulle by mange hundre kroner for noe så simpelt. Enden på visa ble at vi foreviget ku-bildet med hvert vårt mobilkamera, med den hensikt å plagiere det ved en senere anledning (selv om jeg allerede før jeg trykket på utløserknappen visste at det aldri kom til å skje).

Det ble altså ikke noe (originalt) ku-bilde på min vegg i denne omgang. Da jeg gikk hjemover hadde jeg likevel fått noen griller i hodet. Min venninne hadde nemlig fortalt meg om nettstedet Fineart, hvor det visstnok var kunstverk under hammeren hver eneste dag. Dette måtte sjekkes ut...

To dager senere kom min første gratulasjonsmail. Først skjønte jeg ingenting, så gikk det opp for meg at jeg hadde blitt den stolte eier av mitt første ordentlige kunstverk - et vakkert fotografi av Kristin Witberg. Bildet hadde blitt mitt for den nette sum av 151 kroner! Galleriprisen var på 2000,- så dette var jo virkelig et kupp! Det hadde bare kommet inn et eneste bud i akkurat den auksjonen, og det var fra heldige meg.

I går kom en ny gratulasjonsmail. I dag kom en til! Hadde jeg visst at det var så lett å "vinne" så hadde jeg kanskje tenkt litt nøyere igjennom hvilke kunstverk jeg bød på, men det er for sent nå. Min filosofi i shoppingsammenheng "penger spart er penger tjent" så jeg hadde lagt inn bud på tre helt tilfeldige auksjoner, hvor nesten ingen andre hadde lagt inn bud enda (og den potensielle gevinsten var stor).

Jeg regnet jo med å bli overbudt, men siden det ikke skjedde er jeg nå den mer eller mindre stolte eier av en ganske så eklektisk kunstsamling bestående av et sort/hvitt fotografi, et fargerikt surrealistisk bilde av Manuel Marteles og et søtt barnemotiv av den russiske kunstneren Ira Batalow. Og som om ikke det var nok, kan jeg legge til landskapsbildet jeg fikk i velkomstpremie da jeg meldte meg inn i Kunstklubben (noe jeg følge jeg måtte gjøre for å slippe å betale 75 kr i "henteavgift" pr. bilde jeg hadde "vunnet").

Fint skal det være...!

One and a half man

Ja, da var jammen 2009 i gang! Godt nytt år! Selve overgangen til det nye året gikk meg nesten hus forbi, jeg fikk ikke engang sendt de obligatoriske sms'ene rundt midnatt. Da champagnekorkene spratt og rakettene smalt gikk jeg nemlig med en sovende, syk baby på armen hjemme hos mine foreldre. De øvrige deltakerne til det "festlige" kalaset var mamma og Christopher. Tidligere på kvelden hadde vi på skift spist lasagne og bysset August, som hadde tett nese og eventuelle andre plager (det er jo det som er så ergelig med babyer, at de ikke kan si hvor de har vondt!) som følger med forkjølelse.

Som man på irriterende vis gjør (igjen og igjen) når noe plager de små, brukte vi i romjulen opptil flere timer med å gjette på hva som feilte vårt lille gull. Mamma var spesielt ivrig på å gjette (min lillesøster Viktoria mener det er en yrkesskade har fått ved å se og lese altfor mye krim igjennom årene). "Det er sikkert halsen vet du, siden han bøyer hodet sånn litt fremover", "Se, nå tar han seg til øret - det er nok øreverk" eller den mer avanserte "Han spiste jo dårlig i går også, så det kan jo hende at han rett og slett er sulten samtidig som han er kvalm?". Og slik fortsatte det...

...helt til Christopher plutselig kom til å tenke på at August selvfølgelig var midt oppe i sitt livs første manne-syke! Menn har det jo med å bli mye sykere enn oss andre dødelige, og manne-syken er nok ikke noe mildere mot små menn... Kanskje snarere tvert i mot? Så selvsagt, August var jo manne-syk, og da var det jo ikke annet å gjøre enn å behandle han med en stor dose kjærlighet og oppvartning (akkompagnert av litt smertestillende og nesedråper).

Et par dager inn i det nye året var den bittelille mannen heldigvis kurert for manne-syken, og vi kunne alle puste lettet ut. Men ikke før hadde vi gjort det, så begynte plutselig Christopher å klage over tett nese... Og så husket jeg med ett hvordan det var å ha en syk, stor mann i hus!

Riktignok kan det være irriterende når alle og enhver skal ta på seg oppgaven å være synske talerør for syke bittesmå menn, men enda mer irriterende er det med en sofaliggende og syk stor mann som selv klart og tydelig forklarer i detalj hvor smertene sitter og hvor uutholdelig vondt det gjør.

(For the record så slapp Christopher heldigvis unna med en tett nese denne gangen, så den grusomme manne-syken jager nok i et annet hjem enn vårt nå).

Når mor skal rydde

Hjemme hos mine foreldre har vi et stort kott. Bak sengetøy, dyner, kofferter, bagger og bunader ligger eske på eske med gamle minner. Og gamle minner i denne sammenhengen er et vidt begrep. Min mor er en skikkelig skrotnisse som får vegring bare ved tanken om at noe skal kastes. Så med jevne mellomrom må hun ta seg i nakken og gå drastisk til verks på kottet, være streng og faktisk kvitte seg med noen av "minnene".

Da jeg var hjemme sist skulle hun vise meg hvor flink hun hadde vært. Hun dro stolt skyvedørene på kottet til side. Det var riktignok frigjort et par kvadratmeter ledig gulvplass, men det var fortsatt plastposer på gulvet rett innenfor døren. For å ta et eksempel: Den første plastposen rommet følgende: 9 kassetter med egeninnspilt musikk (blant annet Michael Bolton og soundtracket til Beverly Hills Cop, og det sier jo litt om årgangen), en haug med cd-rom plater med spill (som har fulgt med pc på 90-tallet), ledninger, brukermanual til lotus notes, brukermanual til windows 95 osv. osv. Denne posen inneholdt (sitat): "Tekniske ting som noen kanskje kunne få bruk for, og som jeg ihvertfall ikke tør å kaste!"

Altså, terskelen for å kaste noe er rimelig høy. Og det innebærer også at ting man trodde var borte, på de merkeligste måter dukker opp igjen. Som sist da vi var hjemme og mamma utbrøt: "Du, jeg fant en bok du hadde skrevet og ordnet noe veldig i da du var yngre, skal vi se om jeg finner den...". Så forsvant hun opp i andre etasje og inn på kottet. Jeg forberedte meg mentalt på en litt flau dagbok eller en søt minnebok, men jeg måtte nok svelge illusjonene om at jeg var en forholdsvis normal tenåring... For sekunder etter var det "Do-boka" min mor la foran meg.

Å, herregud! En do-bok?!? Jeg måtte virkelig lete bakerst i hjernen for å finne ut hva i alle dager dette var... I min fortumlethet rakk kjæresten min å kaste seg over boken som han åpnet med store øyne og en god porsjon forventning.

Boken var en god gammeldags skrivebok, av typen stående a4 som man brukte på skolen. Men do-boken var absolutt ikke fylt med viten... Snarere vitnet den om en noe forvirret tenåring! Boken startet friskt ut med "Oddvars tegneskole" hvor jeg sirlig har beskrevet hvordan man skal tegne tegneseriefigurer trinn-for-trinn. Jeg har til og med lagt inn (og det ved hjelp av linjal) ruter som eleven (hvem jeg hadde sett for meg at det skulle være har jeg virkelig ingen aning om) kunne øve seg. Oddvar har sort krøllete, halvlangt hår, slengbukser og en liten bart. Han er en god lærer med en meget pedagogisk tone til leseren av boken á la "Kom igjen, dette er ikke så vanskelig som du tror!". Videre legger han ut om at overdrivelse er tegneserietegnerens beste venn, om viktigheten av forholdet mellom store og små objekter, og om gud vet hvilke andre rimelig opplagte sannheter.

Som om ikke Oddvars tegneskole over 5-6 sider er nok, så dukker Oddrun (Oddvars kone!) opp på side 7 og skal lære oss å tegne realistiske bilder. På dette tidspunktet er kjæresten min helt knekt av latterkrampe mens jeg krummer tærne og febrilsk prøver å finne ut hvor gammel jeg var da jeg gadd å gjøre dette. Jeg behøver ikke å tenke lenge, for en av de kunsneriske portrettene (av en gråtende kvinne med litt vel mange øyenvipper og litt for tykt sort hår) er drevent signert med "Henriette -95".

Shiiiiit! 15 år!!! Eh... "Så mens jeg drakk, røkte, skatet og var på fest, så lagde du Oddvars og Oddruns tegneskole?!" spurte kjæresten min oppriktig sjokkert. Jeg gjorde tilsynelatende det... Blant annet. For jeg hadde jo venner og jeg festet jo jeg også! Men på stille hverdagskvelder løp vel fantasien litt løpsk med en hormonell tenåring. Og fantasien stoppet ikke ved Oddruns tegneskole.

Da kunsttegning ble for kjedelig, beveget jeg meg over i motebransjen. Rettere sagt "Henriettes nye kleskolleksjon: Rough Clothing - RC Clothes." (Lurer på om JC var litt i skuddet akkurat da?). Jeg har tegnet flere grunge-inspirerte antrekk med oransje bukser, store luer og stripete topper. Ved siden av tegningene står prisene som ligger mellom 200 og 300 dollar. Billig for så kul design, spør du meg. Klærne ledsages også av tøffe statements som "Know who you are" og "Stay rough". Rart jeg aldri slo igjennom som klesdesigner i grunnen...NOT! (For å bruke et uttrykk som matcher bokens ånd).

Som om ikke tegneskoler og moter var nok, kroner jeg verket med dette: "Hei folkens! Velkommen på do. Her kan du sitte i egne tanker. Trøkk ivei, fyll opp, neida jeg bare kødda! Dette er en do-bok og på de neste sidene kan du skrive hva du vil! Har du tips til noe du vil ha annerledes her inne, skriv det ned så skal jeg se hva jeg kan gjøre! Hilsen Henriette"

Så kom minnene... Saken var den at jeg på eget initiativ hadde pusset opp utedoen hjemme hos foreldrene mine. Vi hadde et velfungerende toalett inne, men av en eller annen grunn fikk jeg det for meg å pusse opp uteoen. Ikke bare hadde jeg malt vegger, gulv og tak - jeg hadde gjort det riktig så koselig der inne. Med potteplante, Starlet-blader og ikke minst: En do-bok! Som selvfølgelig INGEN hadde skrevet i. For ingen, bortsett fra meg, var vel noensinne på den utedoen.

Noen minner klarer man seg fint uten. Do-bokens memoarer inneholder flest av dem.

Hobby: blogging

Da jeg skrev CV for et par år siden satte jeg så kjekt opp fotografi, trening og bøker som hobbyer. Men når sannheten skal sies har jeg aldri vært spesielt glad i å trene og ikke kan jeg skryte av å ha tilbakelagt time etter time med nesen begravet i litterære klassikere. Inntil nylig hadde jeg kun kameramobil, noe som ærlig talt ikke vitner om noen stor interesse for fotografi.

Hadde det ikke vært for et kritisk blikk fra min kjære hadde jeg kanskje fortsatt å leve i troen på at foto, trening og bøker opptok mye av min fritid (om ikke i virkeligheten så ihvertfall på papiret). Dessverre måtte jeg istedet innrømme at jeg faktisk ikke hadde noen hobby! Samtidig slo det meg at det måtte jeg få meg i en fart - tenk så flaut hvis jeg skulle bli stoppet på gaten av en reporter, og ikke kunne svare på det enkle spørsmålet "Hva er dine hobbyer?"

Jeg har tatt opp temaet menn/kvinner og hobbyer både med familie, venner og kolleger. Konklusjonen er den, at langt flere av mine mannlige bekjente kan skilte med opptil flere hobbyer, mens de fleste av mine kvinnelige må tenke seg om både vel og lenge for å finne på noe. Mens mange av gutta nevner musikk, fotball, trening (og de mener det), dataspill, friluftsliv, fiske etc., har jeg fått litt flauere innrømmelser fra jentene. "Teller shopping?". En god venninne nesten ropte oppgitt (og ironisk i sin iver over å ha funnet en ny super slankekur som krevde MYE og tidkrevende planlegging av hverdagen): "Jeg har slanking som hobby!"

Så, nå har jeg opprettet en blogg. (For øvrig akkurat tidsnok til at jeg påfølgende dag kunne lese overskriften "Bloggen er død" i en nettavis). Så nå skal jeg blogge og smått og stort (mest smått selvfølgelig, for det er jo det hverdagen har mest av når man ikke har noen skikkelig hobby). Så kan jeg i det minste svare "blogging" hvis noen skulle spørre hva jeg fyller fritiden min med.