Som man på irriterende vis gjør (igjen og igjen) når noe plager de små, brukte vi i romjulen opptil flere timer med å gjette på hva som feilte vårt lille gull. Mamma var spesielt ivrig på å gjette (min lillesøster Viktoria mener det er en yrkesskade har fått ved å se og lese altfor mye krim igjennom årene). "Det er sikkert halsen vet du, siden han bøyer hodet sånn litt fremover", "Se, nå tar han seg til øret - det er nok øreverk" eller den mer avanserte "Han spiste jo dårlig i går også, så det kan jo hende at han rett og slett er sulten samtidig som han er kvalm?". Og slik fortsatte det......helt til Christopher plutselig kom til å tenke på at August selvfølgelig var midt oppe i sitt livs første manne-syke! Menn har det jo med å bli mye sykere enn oss andre dødelige, og manne-syken er nok ikke noe mildere mot små menn... Kanskje snarere tvert i mot? Så selvsagt, August var jo manne-syk, og da var det jo ikke annet å gjøre enn å behandle han med en stor dose kjærlighet og oppvartning (akkompagnert av litt smertestillende og nesedråper).
Et par dager inn i det nye året var den bittelille mannen heldigvis kurert for manne-syken, og vi kunne alle puste lettet ut. Men ikke før hadde vi gjort det, så begynte plutselig Christopher å klage over tett nese... Og så husket jeg med ett hvordan det var å ha en syk, stor mann i hus!
Riktignok kan det være irriterende når alle og enhver skal ta på seg oppgaven å være synske talerør for syke bittesmå menn, men enda mer irriterende er det med en sofaliggende og syk stor mann som selv klart og tydelig forklarer i detalj hvor smertene sitter og hvor uutholdelig vondt det gjør.
(For the record så slapp Christopher heldigvis unna med en tett nese denne gangen, så den grusomme manne-syken jager nok i et annet hjem enn vårt nå).
Innlegg
