lørdag 30. oktober 2010

Musikkhateren

Det er meg, det. Jeg hater musikk. I hvert fall i følge Christopher. Bakgrunnen for denne dommen er at vi har høyst forskjellig oppfatning av når musikk gjør seg best. Sånn til hverdags kan jeg gjerne ha radioen summende lavt i bakgrunnen mens jeg spiser frokost, gjør husarbeid, leker med barna eller bare surrer rundt. I bilen kan jeg gjerne ha musikk høyt. Kjempehøyt (ikke så høyt at andre hører bassen på kilometers avstand altså...). Men dette er bare hvis jeg kjører alene. Hvis jeg sitter på eller har passasjerer med, så vil jeg heller prate med dem. Da skrur jeg gjerne av musikken, eller har den helt lavt på, som et svakt soundtrack. Jeg elsker å gå på konserter og da kan artistene spille så høyt de bare vil, så lenge jeg kan gå derfra uten hjerteflimmer og sprengte trommehinner. Når jeg en sjelden gang tar meg en joggetur er det også helt fantastisk å fylle hodet med høy musikk av riktig sort.

Christopher har en litt annen oppfatning. Mulig han er enig med meg i at musikk gjør seg godt på områdene jeg allerede har nevnt, men han har en mye høyere terskel for musikk og mange flere situasjoner hvor han mener musikk bør utgjøre en viktig del.

La meg ta et eksempel fra denne uken. Vi er midt i det kritiske tidsrummet mellom barnehageslutt og middagsservering: Sultne, sutrete barn og stressede foreldre. Vi valgte en enkel utvei denne dagen: stekte pølser og potetmos med mais (dagens grønnsak...). Med andre ord det var ikke akkurat noen fem-retters gourmetmeny med presisjonskokkelering på kjøkkenet. Likevel føltes det ganske uoverskuelig å skulle steke pølser lynraskt (uten å svi dem), dekke bordet, finne frem servietter, og rote frem ketchup, sennep og annet tilbehør fra innerst i kjøleskapet - alt dette mens Linus på straks 1 år klamret seg til det ene benet mitt.

Mens dette kaoset utspiller seg eskalerer Sigur Rós' instrumentale hyllest til islandsk natur. Høyt, høyere, høyest! Christopher ser desperasjonen i blikket mitt og skrur av musikken, til et lettelsens sukk fra meg. "Mamma hater musikk" sier Christopher småsurt til de to små. Jeg er ikke enig - jeg elsker jo musikk! Men noen ganger (ofte) elsker jeg stillhet mer...

mandag 4. oktober 2010

Fellingstillatelse på eksotiske dyr

I et forsøk på å være en litt "fri" og festlig mamma slo jeg for et par måneder siden opp et telt innendørs. Linus og August synes det var litt morsomt til å begynne med, men det morsomste er tydeligvis å invitere voksne inn i teltet - for så å gå ut igjen selv. Jeg kan i grunnen se underholdningsverdien av å se et (eller flere) voksne mennesker sitte sammenkrøket og forlatt inne i et elefant telt, men etter å ha blitt invitert inn (og forlatt) noen ganger fant jeg ut at nok var nok. I en av våre kveldsdiskusjoner rundt rot, hvem sitt rot som er mest rotete, hvem som gjør mest og hvem som gjør minst, måtte jeg dessuten gi Christopher rett da en av hans lange oppramsinger endte med "...og midt i stua står det et jævla elefant-telt!".

Så, i dag bestemte jeg meg for at det eksotiske dyret skulle felles. Men det var lettere sagt enn gjort. På den flate posen teltet liksom skal oppbevares i står det "Enkelt å slå opp, enkelt å ta ned". Det var veldig lett å slå opp, det nærmest sprang på meg idet jeg åpnet glidelåsen på posen. Men etter å ha bakset med teltet i et kvarters tid fant jeg ut at elefanten i teltutgave er like klok som den virkelige slagsen - den utmanøvrerte meg gang på gang. Idet jeg trodde jeg begynte å nærme meg, smatt elefanten ut av hendene mine og på et blunk sto han fullt utbrettet i all sin majestet. Christopher kom til og ble sittende å glise av min kamp mot naturen. "Dette her må være NASA-teknologi!" pustet jeg irritert mens jeg kjempet videre mot det irriterende overglade/hånlige gliset til elefanten (se bilde).

I stedet for å redde meg ut av kampens hete gjorde han som envher moderne mann ville ha gjort for å redde en jomfru i nød: begynte å Google. På noen sekunder hadde han funnet både bilde og bruksanvisning av beistet. (Finnes det noe som IKKE kan Googles?!). Christopher leste høyt: "The tunnel and room easily fold into the included carrying bag with a simple push and twist." Så nå gjaldt det bare å finne elefantens weak-spot.

Nå var det min tur til å le, mens Christopher kjørte armen hardt og bestemt inn i ulike deler av den myke kroppen - som naturligvis raskt og elegant gjenfant sin opprinnelige, spenstige form. Til slutt måtte imidlertid elefanten gi tapt for den moderne mann som hadde nådd delmål 1 av 2: dyret var lagt i bakken. Etter noen sekunder med rå maktbruk var "ånden" i teltposen på mirakuløst vis presset tilbake der den kom fra og stua var 4 kvadratmeter større igjen. Så nå er det bare å håpe at glidelåsen holder, så vi ikke hører et "raaaatsj" etterfulgt av et triumferende elefantbrøl fra stua i natt.

søndag 3. oktober 2010

Oppdragelse uten en tråd

Lørdag morgen litt over ni: Jeg står ute og triller Linus i søvn. Gjennom glasset ved siden av døren ser jeg August, naken nedentil, springe forbi som en vind med et gledeshyl. Etter kommer pappa, ikke fullt så euforisk, men splitter naken (Jeg tør vedde på at håndkledet han hadde rundt livet har falt av i en finte i jakten på naturbarnet). August vil tydeligvis ikke ha på seg bleie og pappa sier så myndig han kan i bare nettoen: "Nå tar du på deg bleie ellers står du i fare for å ikke få lørdagsgodt." August som ikke visste at det var lørdag engang, tror nå at han skal få godteri og løper inn på kjøkkenet - av den strenge setningen han nettopp fikk servert oppfattet han jo selvsagt bare ordet lørdagsgodt.

Den strenge pappaen fortsetter: "Da må pappa spise opp alt godteriet, vil du det?" Ikke noe svar, August er fortsatt henrykt over nyheten om at det var lørdag og lørdagsgodt i vente. "Når pappa sier at du skal ta på deg bleie så gjør du det, ellers får det konsekvenser!". Så løper en liten halvnaken kropp forbi glasset igjen, og en stor naken kropp tramper oppgitt etter med bleia i hånda.

Når jeg kommer inn igjen etter en liten stund har pappa klær på og August bleie på. Pappa har laget et trafikklys med en rød, en grønn og en oransje m&m på gulvet foran brannbilene hans, til et stort glis fra August. Hva som ble det avgjørende argumentet fra fars side vet jeg jo ikke, men begge fikk i hvert fall viljen sin til slutt.