Musikkhateren

Det er meg, det. Jeg hater musikk. I hvert fall i følge Christopher. Bakgrunnen for denne dommen er at vi har høyst forskjellig oppfatning av når musikk gjør seg best. Sånn til hverdags kan jeg gjerne ha radioen summende lavt i bakgrunnen mens jeg spiser frokost, gjør husarbeid, leker med barna eller bare surrer rundt. I bilen kan jeg gjerne ha musikk høyt. Kjempehøyt (ikke så høyt at andre hører bassen på kilometers avstand altså...). Men dette er bare hvis jeg kjører alene. Hvis jeg sitter på eller har passasjerer med, så vil jeg heller prate med dem. Da skrur jeg gjerne av musikken, eller har den helt lavt på, som et svakt soundtrack. Jeg elsker å gå på konserter og da kan artistene spille så høyt de bare vil, så lenge jeg kan gå derfra uten hjerteflimmer og sprengte trommehinner. Når jeg en sjelden gang tar meg en joggetur er det også helt fantastisk å fylle hodet med høy musikk av riktig sort.

Christopher har en litt annen oppfatning. Mulig han er enig med meg i at musikk gjør seg godt på områdene jeg allerede har nevnt, men han har en mye høyere terskel for musikk og mange flere situasjoner hvor han mener musikk bør utgjøre en viktig del.

La meg ta et eksempel fra denne uken. Vi er midt i det kritiske tidsrummet mellom barnehageslutt og middagsservering: Sultne, sutrete barn og stressede foreldre. Vi valgte en enkel utvei denne dagen: stekte pølser og potetmos med mais (dagens grønnsak...). Med andre ord det var ikke akkurat noen fem-retters gourmetmeny med presisjonskokkelering på kjøkkenet. Likevel føltes det ganske uoverskuelig å skulle steke pølser lynraskt (uten å svi dem), dekke bordet, finne frem servietter, og rote frem ketchup, sennep og annet tilbehør fra innerst i kjøleskapet - alt dette mens Linus på straks 1 år klamret seg til det ene benet mitt.

Mens dette kaoset utspiller seg eskalerer Sigur Rós' instrumentale hyllest til islandsk natur. Høyt, høyere, høyest! Christopher ser desperasjonen i blikket mitt og skrur av musikken, til et lettelsens sukk fra meg. "Mamma hater musikk" sier Christopher småsurt til de to små. Jeg er ikke enig - jeg elsker jo musikk! Men noen ganger (ofte) elsker jeg stillhet mer...