mandag 26. januar 2009

Ut på tur, nesten alltid sur

Vi har vært på tur i Telemark. Pakket ned ski, pulk, klær og mat nok til å overleve en halvlang krig, reiste til fjells med friskt mot og skyhøye forhåpninger. Jeg kan innrømme det, jeg hadde sett for meg at jeg nærmest skulle gå som en gaselle i sporet. Etter å ha født barn og kvittet meg med titalls kilo føles kroppen veldig lett (selvom den fortsatt er tyngre enn den var før August tok bolig der). Jeg hadde til og med vært og handlet ny skidress for anledningen. Tidligere har jeg nemlig alltid brukt boblebukse og en hvilken-som-helst-dugelig-jakke i skiløypa, men siden det gir veldig lite løype-cred, så vurderte jeg at det nå var på tide å fornye skigarderoben. Så, jeg var veldig kjekk i bilen på vei opp og i de to første dagene på hytta (hvor været var for dårlig til å gå på ski).

Så kom søndagen. Solen strålte og vinden var som slått av. Løypene lå glitrende og lokket. Vi la ivei. Først gikk far (som er en meget habil og ivrig langrennsløper, irriterende god på teknikk også selvsagt), dernest kom August i pulken og bakerst kom jeg i min nye, skinnende, røde skidress. Vi gikk og gikk, og jeg synes selv det gikk overraskende greit. For en gang skyld var det ingenting å utsette på verken ski, smøring eller føret. I min iver og glede utbrøt jeg til og med "Dette er det beste føret jeg noengang har gått på! Og for en fantastisk vær!".


Løypa ble brattere og brattere, men jeg gikk fiskebein som aldri før. Ikke noen gaselle riktignok, men jeg kom da opp og frem. Da vi endelig nådde toppen vanket det både kjeks og forfriskninger. Selvtilliten var på topp. Her poserer jeg til og med velvillig for fotografen i ren og skjær glede over å ha nådd toppen uten å frese av sinne over bakglatte ski, dårlig føre eller slett smørejobb (det er naturligvis aldri meg eller min teknikk det er noe i veien med).


La meg si det slik: Det var godt dette bildet ble tatt da det gjorde, for harmonien varte ikke lenge. Da vi skulle videre møtte vi nemlig et annet par som kunne fortelle oss at løypa ikke gikk i sløyfe, så vi måtte gå samme vei tilbake. Grøss og gru! Fiskebein oppover er kanskje ikke det morsomte, men full fart nedover er heller ikke gøy...

Christopher og August satte utfor, men jeg stod igjen på kanten. Skituppene innover (som et pizzastykke, hadde jeg hørt på "Barnas skiskole" på radioen kvelden før), myke knær og vekten på helene. Mor, i ny skidress og i en spagatliknende plog seg langsomt over kanten og ut i nedoverbakken. Så gikk det fortere, og fortere.... og fortere! Og det er en grunn til at jeg så langt har omtalt meg selv som mor. For det var akkurat det jeg var. En god, gammeldags, nervøs mor - med ben så stive som saltstenger, armene rett ut til sidene med et grep så hardt om stavene at knokene hvitnet. Blikket febrilsk skiftende mellom slutten på bakken, bakken, kanten av bakken og skiene.

Og som alltid med stive mødre så er det bare et spørsmål om tid før de går ned for telling. Det er som oftest tre muligheter:

1) "Kasteren" - man kaster seg ned til siden eller bakover fordi man vurderer at farten nå er tilstrekkelig høy til at man ikke klarer å stoppe på annet vis, og man vil heller ta smerten ved et frivillig fall enn eventuelle (uunngåelige) fall i enda større hastighet.

2) "Dødssvingen" - løypa svinger, mens mors ski fortsetter like fullt rett frem tross hindringer som høye kanter, brøytepinner, busker eller trær. Er man heldig siger man ut på en myk flat slette og klarer med nød å neppe å holde seg oppreist mens farten avtar. Er man riktig uheldig lander man face-down i selve kanten på løypa eller rett i stammen på et tre.

3) "Noe i løypa" - det behøver ikke være noe stort, enkelte ganger holder det med en ørliten ujevnhet. Er farten høy nok er det svært lite som skal til for å miste kontrollen (det vet de fleste som har fulgt med i kjøreopplæringen for bil). Når mor kommer i ukontrollert fart og på stive ben nedover er altså en uskyldig liten snøklump nok til å sende mor bakken så ski og staver flyr.

Jeg fikk vel prøvd alle tre scenariene, opptil flere ganger også. Christopher og August holdt trygg avstand fra mor "the cannonball", men var likevel nære nok til å betrakte slapstick-komedien fra første parkett.

Hvert fall tok et godt jafs av all positiviteten min. Etter en stygg variant av "Dødssvingen" ropte Christopher "Går det bra eller?". Med rompa i været, ski og staver flettet i hverandre og ansiktet fullt av snø freste jeg tilbake: "Det går faen ikke bra, disse forbanna drittskiene går ikke an å ploge med!!"

Jaja... I kampens hete (kampen mellom mor og element) må man jo ha noe å skylde på! Men det var jo naturligvis ikke skienes feil, det skal jeg være den første til å innrømme. Det var vel heller det at jeg hadde vært litt for ambisiøs på egne vegne da jeg kvittet med med boblebuksa. For idet jeg vurderte "Kasteren" litt tidligere i løypa så ble det klart for meg at komfort går foran stil. Vel er det stiligere med en fjærlett Dæhlie-dress, men det som egner seg best for en mor i fritt fall er utvilsomt en tykk og god boblebukse.

3 kommentarer:

  1. *heia! så søt blogg du har, og så stor august har blitt! lisa fortalte at du også hadde en blogg- moro å følge med* det blir mye shopping av fine ting om dagen, ja....dyrt- men man får det jo veeldig koselig hjemme, da;) fin dag til dere *klem vigdis

    SvarSlett
  2. Hei :o)

    Så hyggelig at du hadde lagt deg til på følgeren min!
    Her var det masse å lese og det LIKER jeg så her kommer jeg innom igjen...

    Ønsker deg en fin-fin kveld,
    Vibeke

    SvarSlett
  3. Kjenner ingen jeg heller som har sett den filmen :o)Liker den knallgodt!
    Muligens du ville like denne også (kjenner heller ingen som har sett denne):BELLA MARTHA...Du finner trailer på youtube

    Vibeke :o)

    SvarSlett