One and a half man

Ja, da var jammen 2009 i gang! Godt nytt år! Selve overgangen til det nye året gikk meg nesten hus forbi, jeg fikk ikke engang sendt de obligatoriske sms'ene rundt midnatt. Da champagnekorkene spratt og rakettene smalt gikk jeg nemlig med en sovende, syk baby på armen hjemme hos mine foreldre. De øvrige deltakerne til det "festlige" kalaset var mamma og Christopher. Tidligere på kvelden hadde vi på skift spist lasagne og bysset August, som hadde tett nese og eventuelle andre plager (det er jo det som er så ergelig med babyer, at de ikke kan si hvor de har vondt!) som følger med forkjølelse.

Som man på irriterende vis gjør (igjen og igjen) når noe plager de små, brukte vi i romjulen opptil flere timer med å gjette på hva som feilte vårt lille gull. Mamma var spesielt ivrig på å gjette (min lillesøster Viktoria mener det er en yrkesskade har fått ved å se og lese altfor mye krim igjennom årene). "Det er sikkert halsen vet du, siden han bøyer hodet sånn litt fremover", "Se, nå tar han seg til øret - det er nok øreverk" eller den mer avanserte "Han spiste jo dårlig i går også, så det kan jo hende at han rett og slett er sulten samtidig som han er kvalm?". Og slik fortsatte det...

...helt til Christopher plutselig kom til å tenke på at August selvfølgelig var midt oppe i sitt livs første manne-syke! Menn har det jo med å bli mye sykere enn oss andre dødelige, og manne-syken er nok ikke noe mildere mot små menn... Kanskje snarere tvert i mot? Så selvsagt, August var jo manne-syk, og da var det jo ikke annet å gjøre enn å behandle han med en stor dose kjærlighet og oppvartning (akkompagnert av litt smertestillende og nesedråper).

Et par dager inn i det nye året var den bittelille mannen heldigvis kurert for manne-syken, og vi kunne alle puste lettet ut. Men ikke før hadde vi gjort det, så begynte plutselig Christopher å klage over tett nese... Og så husket jeg med ett hvordan det var å ha en syk, stor mann i hus!

Riktignok kan det være irriterende når alle og enhver skal ta på seg oppgaven å være synske talerør for syke bittesmå menn, men enda mer irriterende er det med en sofaliggende og syk stor mann som selv klart og tydelig forklarer i detalj hvor smertene sitter og hvor uutholdelig vondt det gjør.

(For the record så slapp Christopher heldigvis unna med en tett nese denne gangen, så den grusomme manne-syken jager nok i et annet hjem enn vårt nå).