Når mor skal rydde

Hjemme hos mine foreldre har vi et stort kott. Bak sengetøy, dyner, kofferter, bagger og bunader ligger eske på eske med gamle minner. Og gamle minner i denne sammenhengen er et vidt begrep. Min mor er en skikkelig skrotnisse som får vegring bare ved tanken om at noe skal kastes. Så med jevne mellomrom må hun ta seg i nakken og gå drastisk til verks på kottet, være streng og faktisk kvitte seg med noen av "minnene".

Da jeg var hjemme sist skulle hun vise meg hvor flink hun hadde vært. Hun dro stolt skyvedørene på kottet til side. Det var riktignok frigjort et par kvadratmeter ledig gulvplass, men det var fortsatt plastposer på gulvet rett innenfor døren. For å ta et eksempel: Den første plastposen rommet følgende: 9 kassetter med egeninnspilt musikk (blant annet Michael Bolton og soundtracket til Beverly Hills Cop, og det sier jo litt om årgangen), en haug med cd-rom plater med spill (som har fulgt med pc på 90-tallet), ledninger, brukermanual til lotus notes, brukermanual til windows 95 osv. osv. Denne posen inneholdt (sitat): "Tekniske ting som noen kanskje kunne få bruk for, og som jeg ihvertfall ikke tør å kaste!"

Altså, terskelen for å kaste noe er rimelig høy. Og det innebærer også at ting man trodde var borte, på de merkeligste måter dukker opp igjen. Som sist da vi var hjemme og mamma utbrøt: "Du, jeg fant en bok du hadde skrevet og ordnet noe veldig i da du var yngre, skal vi se om jeg finner den...". Så forsvant hun opp i andre etasje og inn på kottet. Jeg forberedte meg mentalt på en litt flau dagbok eller en søt minnebok, men jeg måtte nok svelge illusjonene om at jeg var en forholdsvis normal tenåring... For sekunder etter var det "Do-boka" min mor la foran meg.

Å, herregud! En do-bok?!? Jeg måtte virkelig lete bakerst i hjernen for å finne ut hva i alle dager dette var... I min fortumlethet rakk kjæresten min å kaste seg over boken som han åpnet med store øyne og en god porsjon forventning.

Boken var en god gammeldags skrivebok, av typen stående a4 som man brukte på skolen. Men do-boken var absolutt ikke fylt med viten... Snarere vitnet den om en noe forvirret tenåring! Boken startet friskt ut med "Oddvars tegneskole" hvor jeg sirlig har beskrevet hvordan man skal tegne tegneseriefigurer trinn-for-trinn. Jeg har til og med lagt inn (og det ved hjelp av linjal) ruter som eleven (hvem jeg hadde sett for meg at det skulle være har jeg virkelig ingen aning om) kunne øve seg. Oddvar har sort krøllete, halvlangt hår, slengbukser og en liten bart. Han er en god lærer med en meget pedagogisk tone til leseren av boken á la "Kom igjen, dette er ikke så vanskelig som du tror!". Videre legger han ut om at overdrivelse er tegneserietegnerens beste venn, om viktigheten av forholdet mellom store og små objekter, og om gud vet hvilke andre rimelig opplagte sannheter.

Som om ikke Oddvars tegneskole over 5-6 sider er nok, så dukker Oddrun (Oddvars kone!) opp på side 7 og skal lære oss å tegne realistiske bilder. På dette tidspunktet er kjæresten min helt knekt av latterkrampe mens jeg krummer tærne og febrilsk prøver å finne ut hvor gammel jeg var da jeg gadd å gjøre dette. Jeg behøver ikke å tenke lenge, for en av de kunsneriske portrettene (av en gråtende kvinne med litt vel mange øyenvipper og litt for tykt sort hår) er drevent signert med "Henriette -95".

Shiiiiit! 15 år!!! Eh... "Så mens jeg drakk, røkte, skatet og var på fest, så lagde du Oddvars og Oddruns tegneskole?!" spurte kjæresten min oppriktig sjokkert. Jeg gjorde tilsynelatende det... Blant annet. For jeg hadde jo venner og jeg festet jo jeg også! Men på stille hverdagskvelder løp vel fantasien litt løpsk med en hormonell tenåring. Og fantasien stoppet ikke ved Oddruns tegneskole.

Da kunsttegning ble for kjedelig, beveget jeg meg over i motebransjen. Rettere sagt "Henriettes nye kleskolleksjon: Rough Clothing - RC Clothes." (Lurer på om JC var litt i skuddet akkurat da?). Jeg har tegnet flere grunge-inspirerte antrekk med oransje bukser, store luer og stripete topper. Ved siden av tegningene står prisene som ligger mellom 200 og 300 dollar. Billig for så kul design, spør du meg. Klærne ledsages også av tøffe statements som "Know who you are" og "Stay rough". Rart jeg aldri slo igjennom som klesdesigner i grunnen...NOT! (For å bruke et uttrykk som matcher bokens ånd).

Som om ikke tegneskoler og moter var nok, kroner jeg verket med dette: "Hei folkens! Velkommen på do. Her kan du sitte i egne tanker. Trøkk ivei, fyll opp, neida jeg bare kødda! Dette er en do-bok og på de neste sidene kan du skrive hva du vil! Har du tips til noe du vil ha annerledes her inne, skriv det ned så skal jeg se hva jeg kan gjøre! Hilsen Henriette"

Så kom minnene... Saken var den at jeg på eget initiativ hadde pusset opp utedoen hjemme hos foreldrene mine. Vi hadde et velfungerende toalett inne, men av en eller annen grunn fikk jeg det for meg å pusse opp uteoen. Ikke bare hadde jeg malt vegger, gulv og tak - jeg hadde gjort det riktig så koselig der inne. Med potteplante, Starlet-blader og ikke minst: En do-bok! Som selvfølgelig INGEN hadde skrevet i. For ingen, bortsett fra meg, var vel noensinne på den utedoen.

Noen minner klarer man seg fint uten. Do-bokens memoarer inneholder flest av dem.