Ut på tur, nesten alltid sur

Vi har vært på tur i Telemark. Pakket ned ski, pulk, klær og mat nok til å overleve en halvlang krig, reiste til fjells med friskt mot og skyhøye forhåpninger. Jeg kan innrømme det, jeg hadde sett for meg at jeg nærmest skulle gå som en gaselle i sporet. Etter å ha født barn og kvittet meg med titalls kilo føles kroppen veldig lett (selvom den fortsatt er tyngre enn den var før August tok bolig der). Jeg hadde til og med vært og handlet ny skidress for anledningen. Tidligere har jeg nemlig alltid brukt boblebukse og en hvilken-som-helst-dugelig-jakke i skiløypa, men siden det gir veldig lite løype-cred, så vurderte jeg at det nå var på tide å fornye skigarderoben. Så, jeg var veldig kjekk i bilen på vei opp og i de to første dagene på hytta (hvor været var for dårlig til å gå på ski).

Så kom søndagen. Solen strålte og vinden var som slått av. Løypene lå glitrende og lokket. Vi la ivei. Først gikk far (som er en meget habil og ivrig langrennsløper, irriterende god på teknikk også selvsagt), dernest kom August i pulken og bakerst kom jeg i min nye, skinnende, røde skidress. Vi gikk og gikk, og jeg synes selv det gikk overraskende greit. For en gang skyld var det ingenting å utsette på verken ski, smøring eller føret. I min iver og glede utbrøt jeg til og med "Dette er det beste føret jeg noengang har gått på! Og for en fantastisk vær!".


Løypa ble brattere og brattere, men jeg gikk fiskebein som aldri før. Ikke noen gaselle riktignok, men jeg kom da opp og frem. Da vi endelig nådde toppen vanket det både kjeks og forfriskninger. Selvtilliten var på topp. Her poserer jeg til og med velvillig for fotografen i ren og skjær glede over å ha nådd toppen uten å frese av sinne over bakglatte ski, dårlig føre eller slett smørejobb (det er naturligvis aldri meg eller min teknikk det er noe i veien med).


La meg si det slik: Det var godt dette bildet ble tatt da det gjorde, for harmonien varte ikke lenge. Da vi skulle videre møtte vi nemlig et annet par som kunne fortelle oss at løypa ikke gikk i sløyfe, så vi måtte gå samme vei tilbake. Grøss og gru! Fiskebein oppover er kanskje ikke det morsomte, men full fart nedover er heller ikke gøy...

Christopher og August satte utfor, men jeg stod igjen på kanten. Skituppene innover (som et pizzastykke, hadde jeg hørt på "Barnas skiskole" på radioen kvelden før), myke knær og vekten på helene. Mor, i ny skidress og i en spagatliknende plog seg langsomt over kanten og ut i nedoverbakken. Så gikk det fortere, og fortere.... og fortere! Og det er en grunn til at jeg så langt har omtalt meg selv som mor. For det var akkurat det jeg var. En god, gammeldags, nervøs mor - med ben så stive som saltstenger, armene rett ut til sidene med et grep så hardt om stavene at knokene hvitnet. Blikket febrilsk skiftende mellom slutten på bakken, bakken, kanten av bakken og skiene.

Og som alltid med stive mødre så er det bare et spørsmål om tid før de går ned for telling. Det er som oftest tre muligheter:

1) "Kasteren" - man kaster seg ned til siden eller bakover fordi man vurderer at farten nå er tilstrekkelig høy til at man ikke klarer å stoppe på annet vis, og man vil heller ta smerten ved et frivillig fall enn eventuelle (uunngåelige) fall i enda større hastighet.

2) "Dødssvingen" - løypa svinger, mens mors ski fortsetter like fullt rett frem tross hindringer som høye kanter, brøytepinner, busker eller trær. Er man heldig siger man ut på en myk flat slette og klarer med nød å neppe å holde seg oppreist mens farten avtar. Er man riktig uheldig lander man face-down i selve kanten på løypa eller rett i stammen på et tre.

3) "Noe i løypa" - det behøver ikke være noe stort, enkelte ganger holder det med en ørliten ujevnhet. Er farten høy nok er det svært lite som skal til for å miste kontrollen (det vet de fleste som har fulgt med i kjøreopplæringen for bil). Når mor kommer i ukontrollert fart og på stive ben nedover er altså en uskyldig liten snøklump nok til å sende mor bakken så ski og staver flyr.

Jeg fikk vel prøvd alle tre scenariene, opptil flere ganger også. Christopher og August holdt trygg avstand fra mor "the cannonball", men var likevel nære nok til å betrakte slapstick-komedien fra første parkett.

Hvert fall tok et godt jafs av all positiviteten min. Etter en stygg variant av "Dødssvingen" ropte Christopher "Går det bra eller?". Med rompa i været, ski og staver flettet i hverandre og ansiktet fullt av snø freste jeg tilbake: "Det går faen ikke bra, disse forbanna drittskiene går ikke an å ploge med!!"

Jaja... I kampens hete (kampen mellom mor og element) må man jo ha noe å skylde på! Men det var jo naturligvis ikke skienes feil, det skal jeg være den første til å innrømme. Det var vel heller det at jeg hadde vært litt for ambisiøs på egne vegne da jeg kvittet med med boblebuksa. For idet jeg vurderte "Kasteren" litt tidligere i løypa så ble det klart for meg at komfort går foran stil. Vel er det stiligere med en fjærlett Dæhlie-dress, men det som egner seg best for en mor i fritt fall er utvilsomt en tykk og god boblebukse.

Snø

Og plutselig ble det vinter i hovedstaden! August fikk på seg min gamle kjeledress og ble plassert i snøen for første gang (skal jo tidlig krøkes). Som seg hør og bør på en vinterdag hadde vi også med appelsiner, boller og kaffe. August måtte nøye seg med parkbenken, noe han tilsynelatende synes var helt greit.

Ny hobby: kunst

Forleden kveld gikk en venninne og jeg forbi et galleri i nabolaget. Galleriet hadde en såkalt rett-på-veggen-auksjon hvor man kan by på utvalgte arbeider og kanskje sikre seg et kunstverk til en billig penge. I vinduet hang en pent innrammet strektegning av to smilende kuer. Jeg vet ikke om det var den flotte rammen eller motivet, men jeg fikk ihvertfall en umiddelbar lyst til å gi et bud. Min venninne (som er en økonomisk fornuftig dame) mente at en så enkel tegning kunne jeg fint tegne selv. Om ikke jeg klarte det, så skulle hun personlig tegne kuene og gi meg verket. Hun synes i hvert fall det var urimelig at jeg skulle by mange hundre kroner for noe så simpelt. Enden på visa ble at vi foreviget ku-bildet med hvert vårt mobilkamera, med den hensikt å plagiere det ved en senere anledning (selv om jeg allerede før jeg trykket på utløserknappen visste at det aldri kom til å skje).

Det ble altså ikke noe (originalt) ku-bilde på min vegg i denne omgang. Da jeg gikk hjemover hadde jeg likevel fått noen griller i hodet. Min venninne hadde nemlig fortalt meg om nettstedet Fineart, hvor det visstnok var kunstverk under hammeren hver eneste dag. Dette måtte sjekkes ut...

To dager senere kom min første gratulasjonsmail. Først skjønte jeg ingenting, så gikk det opp for meg at jeg hadde blitt den stolte eier av mitt første ordentlige kunstverk - et vakkert fotografi av Kristin Witberg. Bildet hadde blitt mitt for den nette sum av 151 kroner! Galleriprisen var på 2000,- så dette var jo virkelig et kupp! Det hadde bare kommet inn et eneste bud i akkurat den auksjonen, og det var fra heldige meg.

I går kom en ny gratulasjonsmail. I dag kom en til! Hadde jeg visst at det var så lett å "vinne" så hadde jeg kanskje tenkt litt nøyere igjennom hvilke kunstverk jeg bød på, men det er for sent nå. Min filosofi i shoppingsammenheng "penger spart er penger tjent" så jeg hadde lagt inn bud på tre helt tilfeldige auksjoner, hvor nesten ingen andre hadde lagt inn bud enda (og den potensielle gevinsten var stor).

Jeg regnet jo med å bli overbudt, men siden det ikke skjedde er jeg nå den mer eller mindre stolte eier av en ganske så eklektisk kunstsamling bestående av et sort/hvitt fotografi, et fargerikt surrealistisk bilde av Manuel Marteles og et søtt barnemotiv av den russiske kunstneren Ira Batalow. Og som om ikke det var nok, kan jeg legge til landskapsbildet jeg fikk i velkomstpremie da jeg meldte meg inn i Kunstklubben (noe jeg følge jeg måtte gjøre for å slippe å betale 75 kr i "henteavgift" pr. bilde jeg hadde "vunnet").

Fint skal det være...!

One and a half man

Ja, da var jammen 2009 i gang! Godt nytt år! Selve overgangen til det nye året gikk meg nesten hus forbi, jeg fikk ikke engang sendt de obligatoriske sms'ene rundt midnatt. Da champagnekorkene spratt og rakettene smalt gikk jeg nemlig med en sovende, syk baby på armen hjemme hos mine foreldre. De øvrige deltakerne til det "festlige" kalaset var mamma og Christopher. Tidligere på kvelden hadde vi på skift spist lasagne og bysset August, som hadde tett nese og eventuelle andre plager (det er jo det som er så ergelig med babyer, at de ikke kan si hvor de har vondt!) som følger med forkjølelse.

Som man på irriterende vis gjør (igjen og igjen) når noe plager de små, brukte vi i romjulen opptil flere timer med å gjette på hva som feilte vårt lille gull. Mamma var spesielt ivrig på å gjette (min lillesøster Viktoria mener det er en yrkesskade har fått ved å se og lese altfor mye krim igjennom årene). "Det er sikkert halsen vet du, siden han bøyer hodet sånn litt fremover", "Se, nå tar han seg til øret - det er nok øreverk" eller den mer avanserte "Han spiste jo dårlig i går også, så det kan jo hende at han rett og slett er sulten samtidig som han er kvalm?". Og slik fortsatte det...

...helt til Christopher plutselig kom til å tenke på at August selvfølgelig var midt oppe i sitt livs første manne-syke! Menn har det jo med å bli mye sykere enn oss andre dødelige, og manne-syken er nok ikke noe mildere mot små menn... Kanskje snarere tvert i mot? Så selvsagt, August var jo manne-syk, og da var det jo ikke annet å gjøre enn å behandle han med en stor dose kjærlighet og oppvartning (akkompagnert av litt smertestillende og nesedråper).

Et par dager inn i det nye året var den bittelille mannen heldigvis kurert for manne-syken, og vi kunne alle puste lettet ut. Men ikke før hadde vi gjort det, så begynte plutselig Christopher å klage over tett nese... Og så husket jeg med ett hvordan det var å ha en syk, stor mann i hus!

Riktignok kan det være irriterende når alle og enhver skal ta på seg oppgaven å være synske talerør for syke bittesmå menn, men enda mer irriterende er det med en sofaliggende og syk stor mann som selv klart og tydelig forklarer i detalj hvor smertene sitter og hvor uutholdelig vondt det gjør.

(For the record så slapp Christopher heldigvis unna med en tett nese denne gangen, så den grusomme manne-syken jager nok i et annet hjem enn vårt nå).