Musikkhateren

Det er meg, det. Jeg hater musikk. I hvert fall i følge Christopher. Bakgrunnen for denne dommen er at vi har høyst forskjellig oppfatning av når musikk gjør seg best. Sånn til hverdags kan jeg gjerne ha radioen summende lavt i bakgrunnen mens jeg spiser frokost, gjør husarbeid, leker med barna eller bare surrer rundt. I bilen kan jeg gjerne ha musikk høyt. Kjempehøyt (ikke så høyt at andre hører bassen på kilometers avstand altså...). Men dette er bare hvis jeg kjører alene. Hvis jeg sitter på eller har passasjerer med, så vil jeg heller prate med dem. Da skrur jeg gjerne av musikken, eller har den helt lavt på, som et svakt soundtrack. Jeg elsker å gå på konserter og da kan artistene spille så høyt de bare vil, så lenge jeg kan gå derfra uten hjerteflimmer og sprengte trommehinner. Når jeg en sjelden gang tar meg en joggetur er det også helt fantastisk å fylle hodet med høy musikk av riktig sort.

Christopher har en litt annen oppfatning. Mulig han er enig med meg i at musikk gjør seg godt på områdene jeg allerede har nevnt, men han har en mye høyere terskel for musikk og mange flere situasjoner hvor han mener musikk bør utgjøre en viktig del.

La meg ta et eksempel fra denne uken. Vi er midt i det kritiske tidsrummet mellom barnehageslutt og middagsservering: Sultne, sutrete barn og stressede foreldre. Vi valgte en enkel utvei denne dagen: stekte pølser og potetmos med mais (dagens grønnsak...). Med andre ord det var ikke akkurat noen fem-retters gourmetmeny med presisjonskokkelering på kjøkkenet. Likevel føltes det ganske uoverskuelig å skulle steke pølser lynraskt (uten å svi dem), dekke bordet, finne frem servietter, og rote frem ketchup, sennep og annet tilbehør fra innerst i kjøleskapet - alt dette mens Linus på straks 1 år klamret seg til det ene benet mitt.

Mens dette kaoset utspiller seg eskalerer Sigur Rós' instrumentale hyllest til islandsk natur. Høyt, høyere, høyest! Christopher ser desperasjonen i blikket mitt og skrur av musikken, til et lettelsens sukk fra meg. "Mamma hater musikk" sier Christopher småsurt til de to små. Jeg er ikke enig - jeg elsker jo musikk! Men noen ganger (ofte) elsker jeg stillhet mer...

Fellingstillatelse på eksotiske dyr

I et forsøk på å være en litt "fri" og festlig mamma slo jeg for et par måneder siden opp et telt innendørs. Linus og August synes det var litt morsomt til å begynne med, men det morsomste er tydeligvis å invitere voksne inn i teltet - for så å gå ut igjen selv. Jeg kan i grunnen se underholdningsverdien av å se et (eller flere) voksne mennesker sitte sammenkrøket og forlatt inne i et elefant telt, men etter å ha blitt invitert inn (og forlatt) noen ganger fant jeg ut at nok var nok. I en av våre kveldsdiskusjoner rundt rot, hvem sitt rot som er mest rotete, hvem som gjør mest og hvem som gjør minst, måtte jeg dessuten gi Christopher rett da en av hans lange oppramsinger endte med "...og midt i stua står det et jævla elefant-telt!".

Så, i dag bestemte jeg meg for at det eksotiske dyret skulle felles. Men det var lettere sagt enn gjort. På den flate posen teltet liksom skal oppbevares i står det "Enkelt å slå opp, enkelt å ta ned". Det var veldig lett å slå opp, det nærmest sprang på meg idet jeg åpnet glidelåsen på posen. Men etter å ha bakset med teltet i et kvarters tid fant jeg ut at elefanten i teltutgave er like klok som den virkelige slagsen - den utmanøvrerte meg gang på gang. Idet jeg trodde jeg begynte å nærme meg, smatt elefanten ut av hendene mine og på et blunk sto han fullt utbrettet i all sin majestet. Christopher kom til og ble sittende å glise av min kamp mot naturen. "Dette her må være NASA-teknologi!" pustet jeg irritert mens jeg kjempet videre mot det irriterende overglade/hånlige gliset til elefanten (se bilde).

I stedet for å redde meg ut av kampens hete gjorde han som envher moderne mann ville ha gjort for å redde en jomfru i nød: begynte å Google. På noen sekunder hadde han funnet både bilde og bruksanvisning av beistet. (Finnes det noe som IKKE kan Googles?!). Christopher leste høyt: "The tunnel and room easily fold into the included carrying bag with a simple push and twist." Så nå gjaldt det bare å finne elefantens weak-spot.

Nå var det min tur til å le, mens Christopher kjørte armen hardt og bestemt inn i ulike deler av den myke kroppen - som naturligvis raskt og elegant gjenfant sin opprinnelige, spenstige form. Til slutt måtte imidlertid elefanten gi tapt for den moderne mann som hadde nådd delmål 1 av 2: dyret var lagt i bakken. Etter noen sekunder med rå maktbruk var "ånden" i teltposen på mirakuløst vis presset tilbake der den kom fra og stua var 4 kvadratmeter større igjen. Så nå er det bare å håpe at glidelåsen holder, så vi ikke hører et "raaaatsj" etterfulgt av et triumferende elefantbrøl fra stua i natt.

Oppdragelse uten en tråd

Lørdag morgen litt over ni: Jeg står ute og triller Linus i søvn. Gjennom glasset ved siden av døren ser jeg August, naken nedentil, springe forbi som en vind med et gledeshyl. Etter kommer pappa, ikke fullt så euforisk, men splitter naken (Jeg tør vedde på at håndkledet han hadde rundt livet har falt av i en finte i jakten på naturbarnet). August vil tydeligvis ikke ha på seg bleie og pappa sier så myndig han kan i bare nettoen: "Nå tar du på deg bleie ellers står du i fare for å ikke få lørdagsgodt." August som ikke visste at det var lørdag engang, tror nå at han skal få godteri og løper inn på kjøkkenet - av den strenge setningen han nettopp fikk servert oppfattet han jo selvsagt bare ordet lørdagsgodt.

Den strenge pappaen fortsetter: "Da må pappa spise opp alt godteriet, vil du det?" Ikke noe svar, August er fortsatt henrykt over nyheten om at det var lørdag og lørdagsgodt i vente. "Når pappa sier at du skal ta på deg bleie så gjør du det, ellers får det konsekvenser!". Så løper en liten halvnaken kropp forbi glasset igjen, og en stor naken kropp tramper oppgitt etter med bleia i hånda.

Når jeg kommer inn igjen etter en liten stund har pappa klær på og August bleie på. Pappa har laget et trafikklys med en rød, en grønn og en oransje m&m på gulvet foran brannbilene hans, til et stort glis fra August. Hva som ble det avgjørende argumentet fra fars side vet jeg jo ikke, men begge fikk i hvert fall viljen sin til slutt.

Ferdig!

Tenk, nå er puffen faktisk ferdig! Hvem hadde trodd? Ikke jeg. Og i hvert fall ikke Christopher. Det var til og med rett før han hjalp meg å strimle gamle dynetrekk til å fylle puffen med, men Knausgård vant igjen... Puffen går lynraskt å hekle - faktisk er det meste gjort på bare én dag. Jeg har til og med heklet meg nesten i mål flere ganger, men så av ulike grunner måttet rekke opp og gjøre om...

1. Den første gangen kom jeg godt over halvveis før jeg innså at jeg aldri i verden kom til å få nok garn. Puffen så dessuten altfor vid ut i forhold til på bildet, så jeg hadde nok heklet for løst. Så rakk jeg opp alt sammen og begynte på nytt.

2. Denne gangen heklet jeg stramt. Faktisk så stramt at jeg spanderte på meg en ekstra runde staver etter runde 8-11. Det skulle jeg ikke gjort, for da jeg kom nesten i mål så kom jeg, ja, bare nesten i mål... Altså: for lite garn igjen. Så rakk jeg opp og begynte på runde 12. Denne gangen helt etter oppskriften.

3. Denne tredje gangen gjorde jeg altså alt slavisk etter oppskriften. Ergrelsen var derfor veldig stor da jeg før nest siste runde satt igjen med en liten stump... igjen! Denne gangen gadd jeg ikke å rekke opp, men skjøtet istedet på med vanlig hvitt ullgarn (lagt 4-dobbelt for å mathe tykkelsen på "fat&happy"-garnet). På denne måten fikk jeg lukket igjen puffen, men det ble jo ikke like pent da... Etter å ha heklet meg igjennom puffen noen ganger syntes jeg også at de første rundene burde vært heklet jevnere, så jeg var inne på tanken å rekke opp og starte på nytt igjen, men bestemte meg for at nok var nok ;-)

Så nå kan August stå opp i morgen og spise frokost på en flunkende ny puff! (Selvom han sikkert kommer til å tro at det er en fotball...). Det var et kjempemorsomt prosjekt som jeg kan anbefale på det varmeste - akkurat passe vanskelig og akkurat passe lett og raskt :-)

Ps: Og hvis man trenger hjelp er det hundrevis av kyndige heklersker på både google og youtube (tenke seg til... hekling er tydeligvis ikke hva det engang var...)

Nybakt mor og gründer?

Argh, jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest om nybakte mødre og småbarnsmødre som gjør det stort fordi de (i tillegg til barn) har klekket ut en genial idé. Utrolig irriterende... Den andre gruppen av irriterende småbarnsmødre er dem som har et fantastisk overskudd til å bedrive håndarbeid - særlig dem som strikker, hekler eller syr den ene skjønne kreasjonen etter den andre (sistnevnte typisk i kule retrostoffer som ingen andre klarer å spore opp. Det er forresten like irriterende som de blir intervjuet i blader. "Å, denne gamle saken her, det er noe jeg fant på loppemarked en gang". Særlig....!). Disse mødrene irriterer meg selvsagt fordi jeg selv ikke får gjort stort annet enn å amme og sove...

Nå er jeg hjemme i mammapermisjon for annen gang på under to år (!) og så langt har jeg ikke fått en eneste idé. Eller jo, hva med en samboer-robot som står opp om natten, ammer når jeg ikke orker, lager frokost, smører knekkebrød og brygger te til kvelds uten å mukke? Min ekte samboer vier nemlig for tiden livet sitt til Knausgård og et gigantisk headset han endelig og etter mye om og men har fått fra USA. (Jeg kunne sikkert fått tre-fire helt allrighte midi-anlegg til samme prisen, men han var lei hele lydkvalitet vs. størrelse-diskusjonen og valgte å gå solo... )

Siden jeg tilsynelatende ikke er noen gründer-mamma (så langt i hvert fall) så tenkte jeg å prøve meg som håndarbeiderske. Mens jeg gikk gravid med Linus så lurte min svigerinne meg ut på et strikkeprosjekt: Et babyteppe til den kommende babyen. Jeg kjøpte 12 garnnøster og en rundpinne mens jeg tydelig så for meg et nyfødt, nakent nurk innhyllet i en naturhvit drøm av et teppe. Enden på visa ble at svigermor måtte strikke ferdig teppet mens jeg var på sykehuset fordi jeg ikke hadde rukket/giddet å strikke det ferdig. Og ikke nok med det, hun tok seg også den friheten å "sy sammen noen av de største hullene" jeg hadde lagd. Det sier vel sitt. Som om ikke det var nok presterte min lillesøster å si "Jeg får så lyst på nudler når jeg ser det teppet til Linus". Da var punktum satt for min strikkekarriere.

Så nå skal jeg prøve meg på hekling. I følge svigermor er det mye vanskeligere, men jeg er optimist. Jeg har latt meg inspirere av den søte bloggen Pickles hvor jeg har bestilt garn som jeg venter spent på. Når garnet kommer går nemlig startskuddet for min heklekarriere, starting with Puff Granny's Baby som Pickles-jentene har lagt ut gratis oppskrift til. Lover å oppdatere underveis... ;-)

Håper August om en liten stund blir den heldige eier av en slik en...

(Foto: www.pickles.no)

Ut med jula, inn med våren...

Da var det heldigvis 13. dag jul (...og vel så det). Undertegnede har høstet juggelet av treet og helt uten bistand slept hele herligheten ut i hagen og ned til komposthaugen. August fikk knuse pepperkakehuset som faren hans med tålmodighet og stødig hånd hadde brukt hele to dager på å bygge (inkludert opplegg av innebydge spots). Til tross for at han villig gyver løs på både møbler og inventar ellers, var det med stor skepsis han lot hammer og kjevle falle på pepperkakehuset. Han har sirklet rundt det pepperkakehuset siden det ble satt opp, og opptil flere ganger prøvd å rive løs seigmenn og bamsemums (men melis med eggehvite blir et sabla godt lim når det får tørket!). Uansett har jo huset vært forbudt å røre hittil, så jeg tror rett og slett ikke han skjønte logikken i at det plutselig var lov til å ødelegge det. Da han lot hemningene fare var det uansett pynten han var mest opptatt av å redde/spise opp, så han knuste bare det han måtte for å få løs godsakene.

Så, her er en liten bildekavalkade til glede for Lisa ;-)

Først et lite utsnitt av huset med beboer mens det fortsatt var julefred...

...og mens det fortsatt var lov til å meske seg med kaker og søtsaker...

August sikter/sikler seg inn på non-stop og lar hammeren falle...

Farvel jul og all tåpelig/koselig julepynt!

Gleder meg til å pynte til vår med tulipaner, lys og vårfarger...

Fortsettelse på bildekavalkade følger ;-)

Simsalabim!

...og der var det gått nesten et år! Bloggingen ble dessverre det første som røk da hverdagen tok oss med sin klamme tidsklemme. Og som om vi ikke hadde nok å fylle hverdagen med så ble jeg gravid igjen og fødte for to måneder siden lille Linus. I tillegg har vi kjøpt hus og flyttet på "landet". Nå er jeg altså i mammapermisjon med skjønne Linus og nyter dagene på landet med et snødekt jorde som nærmeste nabo. Har på følelsen av at denne permisjonen kommer til å bli litt mindre caffe latte-preget enn forrige permisjon, men i et kalori-perspektiv er det kanskje ikke så dumt.

August kommer fortsatt tuslende på nattestid for å sove mellom oss i voksensengen, noe som resulterer i at Linus må finne seg i å ligge i sin egen seng ved siden av dobbeltsengen. Dette er naturligvis av sikkerhetsmessige årsaker, i og med at storebror liker å kaste seg rundt i søvne. Når Linus våkner og på lillebrorvis sier (høyt!) ifra om at han er sulten, så må mor løpe ut i stua for å amme før August våkner og skal "hjelpe til med babyen". Våkner det lille villdyret kan han nemlig holde det gående i timesvis før han slokner igjen, og da blir det ikke gøy å stå opp for å dra i barnehagen noen timere senere... Summen av dette nattkaoset er at jeg blir ganske så groggy på dagtid. Men, når vi får denne søvnkabalen til å gå opp (og jeg krysser fingrene for at det blir veldig snart) og alle sover natten igjennom, ja da skal jeg blogge som bare det :-)